 |
”Den nye mobiltelefonen min lå og blinket der inne på salongbordet. Vanligvis la jeg ikke merke til den gulgrønne blinkingen fra lysdioden på toppen, men nå var den det eneste som ga lys fra seg og var svært synlig. Arild Braut sa noe om muligheten til å spore opp folk med hjelp av mobiltelefon, at den permanent ga fra seg et elektronisk signal og at det var et system der slikt ble holdt rede på. Det nyttet ikke å bløffe på seg en ferietur til Las Palmas om man hadde en bekjent i teleselskapet som lett kunne sjekke at du egentlig snekret paller i Sandeid Arbeidskoloni. Det var kommet en liten sprekk i skydekket, månen lyste på meg der jeg satt og talte blinkene, de gulgrønne signalene fra mobiltelefonen. Først slo jeg den av, ble stående med den i hånda og kikke på den. En slik en utgjorde mye av denne historien, tydeligvis. Jeg så på den der den lå i neven min. Så kastet jeg den over bord og så den forsvinne i det skittenbrune kanalvannet. Månen forsvant igjen, og nå var det heller ikke noe gulgrønt blinkende lys der inne. Nå var det bare helt mørkt.” Avisfotografen
Aslak Handeland blir heftet ei uke etter en ferie i England. Prinsesse
Diana dør, han må bli der og dekke begravelsen. Da han kommer
hjem til Stavanger, møtes han av et ufattelig budskap: Rune, hans
beste venn og nære kollega, er funnet død av eksosforgiftning
hjemme i sin egen garasje. I bilen sammen med ham satt hans fire år
gamle tvillingdøtre fastbundet – og det var Rune selv som sto bak
tragedien. Det hevder i hvert fall politiet. Men det er noe som ikke stemmer,
Rune likte ikke gin, Rune kunne ikke drept ungene sine. Ikke Rune.
GYLDENDAL
|